Velforeningens historie

Langhus Vel har i 2011 en 87 år lang egenhistorie. Den forteller mye om Langhusbygdas utvikling og frem til idag. 80 av de første årene er skrevet ned av Rolf Yttereng. Det mangler noen bilder og vi arbeider med å publisere historien med disse. Men slik var de 80 første årene:

Langhus Velforenings historie 1924 – 2004  

Komiteen for opprettelse av holdeplass på Langhus – forløper til Langhus Velforening.

Da Smålensbanen mellom Christiania og Ski ble åpnet i 1879, fikk ikke Langhus noe stoppested og Langhusfolk måtte derfor dra til Oppegård eller til Ski for å ta toget. Eller kanskje noe som var viktigere, dra dit for å sende og hente varer.

I 1916 ble det tatt initiativ for å få opprettet stoppested på Langhus. De som stod i spissen synes å ha vært Jens Kværner på Roås, Olaf Ruud og Kristian Ramstad.

Første avtale med Norges Statsbaner gikk ut på at komiteen skulle bekoste en 50 m lang plattform, kostnadsberegnet til kr. 250,- og fri grunn til stoppestedet. Hilda Langhus avsto grunn mot at hun slapp kontantutlegg. I 1919 var plattformen ferdig, og det første toget kunne stoppe på Langhus.

Imidlertid ønsket NSB at det også måtte bygges et ekspedisjonsbygg, kalkulert til kr. 1200,-, ”hvilket beløp er forutsatt at være jernbanen uvedkommende”, med andre ord;  Langhusfolk skulle også betale ekspedisjonsbygget. Dyrtid gjorde at sluttbeløpet ble vesentlig høyere. Det ble hele kr. 5294,40. Det var mange penger på den tiden når beløpet skulle utlignes på de omlag 25 familier som da bodde på Langhus. Summen den enkelte skulle betale ble tydeligvis satt i forhold til brukets størrelse. Det var mange som satt i heller trange kår, dårlige avlinger over et par år gjorde at det ikke var helt enkelt å få inn pengene. Men omsider, 24. november 1923, kunne komiteen sette sluttstrek for et ganske imponerende arbeide. Da hadde de fått reist ekspedisjonsbygget som lå på motsatt side av sporet i forhold til dagens.

Den gamle stasjonen, bygd og bekostet bekostet av Langhusfolk tidlig i 20-åra               

Tiltaket hadde tydeligvis skapt et sterkere samhold i bygda, noe som kom fram i en setning i innkallingen til det siste møtet i komiteen:  ”Samtidig agtes dannet en Welforening” 

Langhus Krets Velforening stiftes
Fra Velforeningens første protokoll; ”Aar 1924, den 5. januar avholdtes efter forutgaaende indbydelse et møte på Langhus skole til dannelse av en velforening for kretsen. Der møtte følgende 16 av innbyggerne i Langhus Krets: Jens Kværner, Kristian Ringvold, Johan Sørlie, Torolf Hansen, Erland Bunæs, Karl Olsen, Halvor Olsen, Bjarne Andresen, Anton Olsen, P.A. Pedersen, J.H. Mitsjø, E. Iversen, Kr. Kvakestad, Kr. Ramstad, Olaf Ruud og Kristian Bjerve. Disse besluttede enstemmig aa stifte en velforening, og alle tegnede seg som medlemmer av den. Foreningen besluttedes kalt ”Langhus Krets Velforening”

Av protokollen framgår videre at lovene ble vedtatt og undertegnet. Videre: ”Til formann valgtes Jens Kværner. Til medlemmer av styret valgtes J. Sørlie, Olaf Ruud, E. Iversen og Kr. Ramstad. Til varamann for styret valgtes Torolf Hansen og Kristian Bjerve. Til Revisor valgtes P.A. Pedersen. Efterpå valgte styret Olaf Ruud til nestformann og J. Sørlie til kasserer.”

Velforeningen hadde mange saker å ta fatt på. Alt på det første styremøte ble spørsmålet om å få opprettet et brevhus tatt opp. I styreprotokollen er det innført: ”Efter forutgaaende conferanse med Postmester Schjønning og Distriktscef Furuholmen om aa faa post utlevert ved Langhus stasjon. De stillet seg meget velvillig hertil, og ønsket en ansøkning herom med oppgave hvor der ønsket aa faa posten på stoppestedet. Styret foretok i den anledning en foreløpig optelling, og kom til at der var ca. 50. Man enedes om at indsende en ansøkning herom”. Brevhuset ble raskt etablert. Velforeningen bevilget kr. 200,-, et av medlemmene snekret postbokser og ”herr E. Iversen” ble ansatt som den første brevhusbestyrer. Årslønnen ble satt til kr. 5,- pr postboks.

Brevhuset ble forøvrig kilden til foreningens første krise. Forholdet til brevhusbestyrer var ikke det aller beste. Et av styremedlemmene truet med å melde seg ut i protest. Brevhuset ble da flyttet til kjøpmann Rustads butikk og Rustad ble da ansatt som ny brevhusbestyrer. Etter en del brevveksling mellom den tidligere brevhusbestyrer og styret, endte det med at bestyreren ble ekskludert.

Foreningen arbeidet godt. Av årsberetningen for 1924 framgår det hadde vært 5 styremøter og 6 medlemsmøter og at foreningen gjennom dugnad og egne midler hadde forlenget plattformen på stoppestedet med 30 m. Videre hadde de fått utbedret Dalskleiva (et tilbakevendende problem helt fram til våre dager), de hadde fått oppsatt en ny lampe i tilknytting til stoppestedet og de hadde fått til stopp av et nytt tog kl. 6.37 til Christiania. Foreningens første basar var avviklet på Langhus skole. Basarer var forøvrig en viktig inntektskilde for foreningen framover.

Saker de arbeidet med, men som enda ikke var brakt i havn, var oppføringen av godshus og ”en fornøden ytre innretning”, også benevnt som W.C. i protokollen.

 Arbeidet med å reise et ”eget hus”
Tanken om et eget hus ble reist tidlig i det første året.  I protokollen fra medlemsmøte 5. april under overskriften Eget hus, sakser vi: ”Hr. E. Hansen fremsatte forslag om at det nedsettes en byggekomite på 5 mand, hvilket ble enstemmig vedtatt”. Dette var starten på noe som skulle legge beslag på storparten av tid og arbeid for foreningen i årene som kom. Året etter kjøpte vellet en tomt av A. Norum som lå ved det tidligere krysset Fossvegen/Langhusvegen. Prisen var kr. 2250 og da hadde styret fått 10% rabatt.

Så var det å skaffe penger til bygget. Av Schaus bryggeri fikk foreningen et avdragsfritt lån på kr. 1000 mot at foreningen benyttet bryggeriets produkter på sine fester og sammenkomster. Lånet ble ikke til noen glede for foreningen, tvert i mot. Pengene ble stjålet ved et innbrudd. En rekke basarer og fester ble holdt på Langhus skole og de ga en pen inntekt, men på langt nær nok til å finansiere bygget.

En tid var det interesse for å flytte et skytterhus på Karlsrud og benytte det til velhus, men dette ble droppet. Vellet hadde det travelt med å komme i gang. Bernt Karlsen får kr. 600 for å støpe grunnmurI oktober 1926 – før tegningene var godkjente. Dette skjedde året etter da foreningen søkte om ”at opføre et forsamlings- lokale”. Før søknaden ble sendt hadde foreningen hatt en ”varm debatt” i følge protokollen. Styret hadde flere møter med en tydeligvis skeptisk byggmester Norum, for å få han til å delfinansiere og oppføre bygget med dugnadsinnsats fra velforeningens medlemmer. Men i oktober 1927 inngikk foreningen avtale med Norum som skulle levere et ferdig bygg til kr. 6700.  

                     Tegninger godkjent av Ski bygningskommission 27.7.1926

Foreningen skulle betale kr. 2000 kontant og resten skulle Norum få en obligasjon på. Dugnad sier ikke protokollene noe om, men andre kilder sier at medlemmene skar tømmer til bygget på Ramstad.

Vellet ønsket at bygget skulle stå ferdig alt til innvielsesfesten 2. juledag. En utrolig byggetid på 2 måneder, men det holdt – innvielsen skjedde 2. juledag 1927.

 Utbedring av stoppestedet og en bedre togordning
Hussaken la beslag på mye av foreningens tid og ressurser. Men NSB dukker stadig opp i protokollene. Det var ønske om å få oppført et godshus og privet, og for å få dette til var vellet villig til å bekoste det hele, mot at jernbanen skaffet materialer. Venterommet var kaldt og trekkfullt.  Og ikke minst, foreningen arbeidet energisk for å bedre togforbindelsen. Som det står i årsberetningen fra 1926: ”Togordningen har man havt meget arbeide med, flere skrivelser er sendt statsbanene, deputasjoner er reist til Oslo og mundtlig fremført befolkningens ønsker for jernbanestyret. Det har sett helt håpløst ut altsammen, inntil nu endelig vaare ønsker og krav er imøtekommet”.

En annen sak foreningen var opptatt av var planene om et dobbeltspor. Det ble tatt kontakt med de andre velforeningene i området inn til Hauketo for at de sammen kunne påskynde planene. Tross iherdig innsats skulle det ta 10 år før dobbeltsporet kom til Langhus.

Årene fram mot krigen
Etter at ”Vellet” som velhuset ble hetende, sto ferdig, gikk mye av tiden med til å administrere  bygget. Vaktmester og renholdshjelp må tilsettes, inventar og servise måtte anskaffes – og ikke minst, midler til drift, renter og avdrag måtte skaffes. Derfor måtte basarer og fester arrangeres for å få penger i kassa. Noe leieinntekter ble det. Leien ble satt til kr.20 for fester og Kr. 4 for møter og da med et tillegg for leie vinterstid. Driften av Vellet var problematisk, det var så vidt det gikk rundt. 30-årene var også harde for foreningene. En gjenganger på styremøtene var foreninger som ba om henstand eller nedsatt leie fordi foreningene ikke hadde mulighet til å betale.

I 1935 kom det til en krise. Byggmester Norum som hadde obligasjoner i Vellet gikk konkurs.

Det viste seg at obligasjonene kort tid før konkursen var transportert til Kråkstad Sparebank og da banken krevde obligasjonene innløst, nektet foreningen. Velforeningen mente at transporten var ulovlig og at boet hadde eiendomsretten til obligasjonene. Imidlertid mottok foreningen forkynnelse om tvangsauksjon. Det ble nedlagt protest, men tvangsauksjonen gikk sin gang og Ole Langerud fikk tilslaget på kr. 4650. Før overdragelsen ble stadfestet, fikk foreningen saken inn for namsretten og her inngikk banken og foreningen et forlik som innebar at Vellet fortsatt ble i foreningens eie.

Et rikt kulturliv vokste fram omkring Vellet. Foreningslivet blomstret og lokalene ble det naturlige treffstedet. Vi finner ungdomslag, pike- og syforening, binæringsforening, kor, musikkorps, arbeiderungdomslag, arbeidsløses forening, arbeiderkvinnegruppe og avholdslag for å nevne noen. Mellom linjene i protokollene kan vi også lese om sosial nød og tiltak for å hjelpe. Basarer til inntekt for de arbeidsløse og vedtak om at barn av arbeidsløse skulle ha gratis inngang på juletrefestene, gir oss et lite innblikk.

Skulle du sitte i styret, kunne du ikke være hårsår. Det kunne gå hardt for seg. Utmeldinger i protest mot styrets vedtak, var ikke uvanlige. Eksklusjoner er også referert i protokollene. I referatet fra et styremøte finne vi: ”N.N. forlot møtet med en bemerkningom at flertallet i styret var alle kjeltringer!” Fra årsberetningen 1934/35: ”Som formann vil jeg gjerne få si at medlemmene for en stor del ikke har vist den fornødne tillid, men derimot vanskeliggjort arbeidet med uberettiget og uansvarlig kritikk og mistro”   

(bilde:Binæringsforeningen har fest – jubileum?)

Men styret arbeidet likevel godt og fikk gjennomført mye. To saker var gjengangere på sakslista over flere år, postsaken og veibelysning. Det var et ønske om å erstatte brevhuset med et poståpneri. Et brevhus var nærmest et postboksanlegg mens ved et poståpneri kunne folk få utvidede posttjenester som verdipost og anledning til å sende post og pakker. Postvesenet var langt fra velvillig og det gikk mange skriv og år før postsaken ble løst.

Veibelysning på Langhus var også en sak som opptok foreningen. Med økonomisk bidrag fra kommunen, satte foreningen opp lysstolper på dugnad. Pengemangel gjorde at det ikke gikk fort, 4 – 5 lysstolper hvert år synes å ha vært det vanlige.

 Parksaken
I 1924, samme år som velforeningen ble stiftet, ble en stor del av Foss gård regulert til boligtomter. Fra kjøpekontraktene som ble inngått, siteres; ”Der er utlagt til fælles benyttelse av parcellkjøpere av Foss, en strandtomt ret syd for Furulund og at areal av 6 maal til park vest for tjernet og vest for Foss’ huse. Begge arealer er avmerket på kartet og de bestyres av Langhus Vel”.

På kartet finner vi ”strandtomten” med bademuligheter i området nede ved Fosstjernet omkring Furuholmen/ Bensekulpen. Den andre parken var inntegnet øverst i dagens Parkveien.

”Parken” dukker først opp i protokollene i 1933. Da var det kommet ny eier av Foss og tidlig på året begynte han hugge i det prosjekterte parkområdet. Dette satte sinnene i kok og foreningen innkalte til et såkalt massemøte i mars hvor det ble protestert mot at den nye eieren av Foss tok seg til rette. Et problem for velforeningen var at det ikke fantes noe juridisk bindende dokument som fastslo at velforeningen var eier av parkområdene.

I et senere møte mellom eieren av Foss og styret ble partene derfor enige om at Velforeningen skulle besørge målebrev for områdene slik at områdene kunne skjøtes over. Økonomien hos foreningen var imidlertid så anstrengt at det fantes ikke penger til å løse ut målebrevene.

Ut på høsten ser det ut som om eieren av Foss hadde mistet tålmodigheten og forsøke å selge deler av parken. Nå måtte foreningen løse ut målebrev, men hadde bare råd til å løse ut området øverst i Parkveien. Området nede ved Fosstjernet måtte de dessverre la gå fra seg. I 1934 fikk Velforeningen et gavebrev på området ved Parkveien.  Skjøte hadde ikke foreningen penger til og heller ikke ble gavebrevet tinglyst. I ettertid skapte et uklart eiendomsforhold mye bry for foreningen. I 1943 ble det holdt skyldeling over eiendommen og ved en feiltagelse fikk A/S Fossheimtomtene hjemmel til parkeiendommen, men heldigvis ble denne ikke bebygd eller solgt videre. Først i 1976 lykkes det foreningen å få endret grunnboken slik at velforeningen sto som eier. I 1986 regulerte kommunen eiendommen til friområde uten at foreningen hadde innsigelser eller reiste krav om innløsning. Konsekvensen var at reguleringsvedtaket satte en stopper for ønsket om å omregulere området til boligformål, en sak foreningen arbeidet med i slutten av 70-årene og som den gjorde et nytt forsøk på i 2001.

Parken ble aldri opparbeidet slik kanskje giveren hadde sett for seg i 1924. Foreningen ryddet området år om annet, ellers ble området stående som det var fra naturen side. I slutten av 60-årene ble det arbeidet for å få anlagt en ballslette på den øvre delen.  Foreningen fikk ryddet og drenert plassen på dugnad, den fikk også tilsagn om økonomisk støtte av kommunen, men av en eller annen grunn ble ikke planen fullført.

Etter at det ble klart at kommunen ville motsette seg en omdisponering av området, innså foreningen at området ikke hadde noen økonomisk interesse for vellet, og som et ledd i finansieringen av Langhuset ble eiendommen tilskjøtet kommunen i 2001.           

 Krigsårene og kinodrift
Protokollene fra krigsårene forteller om liten oppslutning om foreningen, selv om den hadde 50 medlemmer i 1940. Særlig gjelder dette de siste par årene før freden. Det blir ikke holdt medlemsmøter og på årsmøtene møtte knapt styret. Det var også åpenbart vanskelig å få folk til styret, kanskje spesielt i det siste krigsåret. Etter krigen skulle N.S.-medlemmer ekskluderes. Noe protokollført vedtak finnes ikke. Men ”noen hadde tydeligvis snakket sammen”. Referatet fra det første styremøtet etter krigen var kort og uten tydelig dramatikk.  ” N.N. opner møtet, overleverer protokollene til Tharis som siden leder møtet. N.N. holder en liten tale, takker Styret for got samarbeide og ønsker foreningen god fremgang og med de ord forlater han lokale.” Styret valgte så Tharis til ny formann.

Men de få som holdt foreningen oppe i krigsårene, fikk utrettet mye. En sak som opptok medlemmene var vannverksaken. Bakgrunnen var at eieren av Foss vannverk som tok vann fra Bensekulpen, ønsket at de om lag 20 huseierne som fikk vann, skulle inngå ny kontrakt. En kontrakt som huseierne nektet å underskrive. Ikke bare ble vannavgiften øket, men kontrakten innebar også at huseierne solidarisk var ansvarlig for at samtlige betalte vannavgift og at de skulle forplikte seg til å kjøpe vann fra vannverket så lenge vannverket besto. Eieren svarte med å stenge av vannet i den kaldeste årstiden. Med namsrettens hjelp ble vannet koblet til ganske omgående, men det måtte juridisk hjelp, anmeldelse og rettssak til før forlik ble inngått.  

Den store saken var imidlertid kinoen. Tidlig i 1940 drøftet et tvilende styre muligheten av å starte kino i velhuset.  2 framvisningsapparater med et moderne lydanlegg ville koste kr. 7000. Vellets kasse var slunken og 7000 kroner var mange penger å låne. Men styret lot seg overtale og 22 juli ble den første forestillingen kjørt. I 1940 ble det spilt 56 filmer og spilleinntekten var kr. 6607,10. Billettprisen var 1 krone for voksne og 10 øre for barn.

Kinoen ble en suksess. Fra Ski og nabokommunene kom folk til Langhus for å gå på kino. For 1942 finnes det ingen oversikt over antall filmer, men spilleinntekten var kr. 24.200,25. Driften av kinoen og en nødvendig utbedring av vellokalet innebar at styremedlemmene  måtte bruke mye av sin fritid på Velforeningen, men samtidig la kinodriften grunnlaget for en solid økonomi hos foreningen.

I slutten av 50-årene fikk kinoen konkurranse av Ski Rådhusteater med behagelige kinostoler og moderne utstyr. Vellets kino med trebenker og pauser for å tre filmen, måtte bite i gresset. I 1959 la vellet ned kinodriften.

 Årene etter krigen – Fosstjernet og selsnepeaksjon
I 50-årene fikk Langhus en forsiktig utbygging og Vellet var opptatt av kloakkering, utbygging av vann-nettet og utbedring av veiene. Et par revegårder forurenset nærmiljøet og foreningen koblet inn helserådet for få revegårdene fjernet, noe som lyktes.

Da utbyggingen skjøt fart fra 1970 og utover, var det naturlig at velforeningen engasjerte seg i forbindelse med utbyggingsplanene. Det som kanskje særlig opptok foreningen var å sikre barn og ungdom lekeplasser og ballsletter, og ikke minst var de opptatt av å sikre skoleveiene. Ellers ble det arbeidet for at folk i større grad skulle få bistand hos Velforeningen når de hadde vanskeligheter med å nå fram hos kommunale myndigheter. 

Tanken om en badepark ved Fosstjern som Norum hadde skissert inn i sitt reguleringskart i 1924, var ikke forlatt av alle. Den lå kanskje i bakhodet da Ottar Røe lanserte sin plan for Fosstjern-området i 1964. Hans ”mest vidtgående og optimistiske planutkast” ville omfatte et moderne kultur- og sportsenter i området. Her ville en kunne få samfunnshus, klubbhus, idrettsbaner, badeplass i Fosstjernet og plass til vinteridretter. Mellom tjernene festplass, solplasser og barnehager og spaserveger som binder det hele sammen.

Røe innså at hans plan var svært ambisiøs og at det ”moderate og realistiske” var å ta vare på den naturperlen Fosstjernområdet representerer.

Velforeningen støttet opp om Røes plan når det gjaldt å sikre området mot utbyggingstiltak som kunne forringe området, og var derfor en tid aktiv i forhold til veimyndighetene og kommunen. Et forsøk på å få regulert området til parkområde, ble imidlertid bare til en uforpliktende lovnad om at kommunen skulle arbeide med saken.

Røe-planen gjorde at ikke bare Vellet, men en rekke lag og foreninger engasjerte seg i å tilrettelegge Fosstjern som rekreasjonsområde. Lions satte i stand gangveiene, Vellet sammen med grendeutvalget og speiderne ryddet området for kratt, og fikk laget en ”privat” disposisjonsplan for området.

I slutten av 70-åra, var folk opptatt av den giftige selsnepa som hadde forårsaket dødsfall blant barn. Som mange andre steder ble det satt i gang tiltak for å fjerne selsnepa fra nærmiljøet. Velforeningen tok kontakt med de andre foreningene på Langhus og iverksatte ”Aksjon Fosstjernet 1977”. Folk møtte fram, noen med kanoer og båter, og fikk ryddet tjernet for selsnepe. I følge arkivet ble 37 sekker i 1977 og 30 sekker i året etter, brakt til forbrenningsanlegget. I tillegg ble det tatt opp en god del søppel fra tjernet. 

Drømmen om samfunnshus på Langhus
Utover 50-åra krevde velhuset er stadig voksende vedlikehold, kostnader som tærte på foreningens økonomi. Heller ikke interiør og inventar var slik den ønsket.

Tanken om et nytt samlingssted var nok et diskusjonstema blant folk, for protokollene for velforeningen og Langhus Arbeiderlag forteller at spørsmålet ble drøftet i styremøter i mars -56. Det var tydeligvis en viss konkurranse mellom velforeningen og arbeiderlaget som begge mente de ”eide” forslaget og begge sendte innbydelse til et fellesmøte med de øvrige foreningene. Men det ble til at foreningene møtte på velforeningens møte 26.4.56 hvor det ble besluttet å nedsette et arbeidsutvalg på 4 medlemmer som skulle arbeide for et samfunnshus. Velforeningens protokoller forteller ikke noe om komiteens arbeid, men fra arbeiderlagets arkiver finner vi at et utkast skal ha blitt sendt kommunen. Fra et medlemsmøte i -57 finner vi: ”M. Wiberg var interessert i samfunnshuset og hvordan det gikk med det. Formannen svarte at saken beror i skolestyret til uttalelse”. Der stopper saken, senere referater opplyser ikke noe om forslagets skjebne. I de kommende årene skjer det lite. Sannsynligvis er grunnen at kommunen ønsker at skolene også skal ivareta samfunnshusfunksjonene.

I 1966 valgte velforeningen å selge ”Vellet” for kr. 48.000,-  Vedlikeholdet var blitt for kostbart og folk leide heller møtelokaler på skolen.  Et viktig vedtak fra 31.3.66: ”Salgssummen for Velforeningens eiendom anbringes på beste og aller mest hensiktmessige måte. Hele salgssummen reserveres for kjøp av ny tomt til nytt lokale eller til innskott i lokale. Rentene reserveres for samme formål”. Foreningen har vært dyktige til å forvalte disse og andre innsamlede midler. Vel 30 år senere kunne den skyte inn 500.000 som egenkapital i Langhuset.

Nå skulle det gå mange år før vi finner noe om samfunnshuset i protokollene. Men i 1982 vedtar årsmøtet: ”Styret pålegges å arbeide for at bygda får nytt velhus/samfunnshus”. 

Rett etter årsmøtet tar foreningen kontakt med alle lag og foreninger på Langhus og fikk tilslutning til tanken. En arbeidsgruppe ble nedsatt, og forskjellige tomtealternativer ble vurdert. Både parktomta og et område øst for Vevelstad stasjon som reguleringsetaten pekte på som egnet. Foreningenes muligheter til å finansiere bygget ble også vurdert og komiteen mente at den kunne stille kr. 370.000 som egenkapital. Men et møte med kommunen i november -84 satte en stopper for prosjektet. Kommunen ville ikke gi tilsagn om tomt og ville heller ikke gå inn økonomisk.

I 1985 ble hovedbygningen på Vevelstad gård herjet av brann. Gården huset både fritidsklubb og klubblokale for idrettslaget, og kommunen måtte finne erstatningslokaler snarest. Gjenoppbygging av hovedbygningen ble vurdert å være lite økonomisk og i stedet ville kommunen satse på nybygg. Ideen om Vevelstad kultursenter ble lansert. Kommunen etablerte et nært samarbeid med foreningslivet og i nært samarbeid ble det utarbeidet et romprogram. Det ble engasjert arkitekt og en disposisjonsplan ble utarbeidet. Senteret skulle bygges ut i 3 byggetrinn og var kostnadsberegnet til 35 millioner kroner. Dette var en tid hvor kommunen hadde en god økonomi, og 17 mill ble bevilget i langtidsbudsjettet slik at 1. byggetrinn kunne stå ferdig i 1989. Nå så det ut som Langhusfolk endelig skulle få sitt samfunnshus. Men alt året etter kom en økonomisk nedtur for kommunen og avsetningene til kultursenteret var det første som ble strøket.

Et nytt forsøk – ”Langhuset”
Velforeningen var ikke innstilt på å gi opp. I 1990 tok den kontakt med idrettslaget og husmorlaget for å arbeide videre med samfunnshusplanene.. Partene ble enige om et mindre bygg som etter hvert ble vesentlig større. Huset skulle finansieres ved at partene gikk inn med kr. 500.000 hver. I tillegg skulle en forsøke å få næringslivet til å bidra, og resten skulle finansieres ved låneopptak. Det fulgte år med planlegging, salg av gavebrev og mislykkede besøk hos bedriftene for å få sponsormidler. Bankene i Ski ble oppsøkt, men prosjektet var for usikkert. Et banklån uten kommunal garanti var det ikke mulig å få, og garanti ville ikke kommunen gi. Husmorlaget hadde ikke tålmodighet til å vente og trakk seg ut.

Men da det så som svartest ut, gikk kommunen inn som leietaker for å skaffe plass sin helsestasjon, og da politikerne samtidig signaliserte en vilje til å støtte opp om byggeplanene, løsnet det. Banken innvilget byggelån og tidlig i 2001 startet byggearbeidene. 14 september 2002 kunne storstua endelig innvies – nær 50 år etter at det første styrevedtaket i vellet om et samfunnshus ble fattet. (Ski kommune bevilget mye over 20 000 000,- red Langhus Vel anm)

Langhus Velforening i jubileumsåret 2004
Velforeningen er fortsatt aktiv i Langhusmiljøet med sine vel 500 medlemmer.

Hovedaktiviteten i styret er å administrere snøbrøytingen av de private veiene på vegne av de vel 400 huseiere som bor i disse veiene. Brøytekontrakten omfatter et areal på ca.35.000 kv.meter og den medfører en god del arbeide for styret. Snøbrøyting har sannsynligvis vært en oppgave velforeningen har hatt siden stiftelsen, selv om snøplogkjøring først dukker opp i 1940 da foreningen søker kommunen om et bidrag på kr. 50 for brøytingen av vegene på Langhus.

Ellers vil velforeningen gjerne være Langhusbefolkningens talerør overfor kommunen, ikke bare som høringsinnstans, men også ved å engasjere seg i saker som opptar folk.

Av mer dagsaktuelle saker(2004) så arbeider foreningen for tiden med å øve påtrykk overfor NSB for å få bedret togforbindelsen  – som i 1924!

I tillegg er det igangsatt et arbeid med et turkart for nærområdet. (Dette er selvsagt trykket og utgitt for lengst og vi leter etter et digitalt eksemplar red Langhus Vel anm)

 

Legg igjen en kommentar